A LANGUAGE FOR THE SENSES
By artcritic Tiril Flom
THE WONDER AS A STARTING POINT
For Calina Pandele Yttredal, art is a way of navigating through the world. As an artist, Yttredal has, among other things, education from the Norwegian Academy of Fine Arts, Oslo and The Academy of Fine Arts in Bucharest, Romania. But drawing and painting is something she has done since she was young.
"As a five-year-old, I could sit for a long time and study insects and other living things on the ground. I was so fascinated by how they moved, of the iridescent color shifts on their bodies, and of the luminous effect that some organisms have in the dark. Later I read about the sensational property of lighting beetles that emit a self-produced, intense yellow-green light. The phenomenon is called bioluminescence and is also found in other organisms such as fish, snails, bacteria, fungi and some insects. And fascinating to read that South American Indians used lighting beetles as candles on their nocturnal journeys, keeping them in small cages and feeding them with sugar cane. In ancient times, Sankthans (midsummer) worms were used in the same way in Europe.
I created an inner world around this subject from an early age and I remember that I often got up in the middle of the night to draw and paint what I dreamed. I was lucky that my parents understood my needs and put out large sheets of paper for me so I could unfold.”, says Yttredal in an interview at her studio. This wonder is still at the heart of her art. She cultivates it further through science and writing. As an author, she has, among other things, published the book Light. Color, design, communication (2012), also a curriculun in college sector. She addresses various issues related to color and light in interaction.
"I find it so fascinating, for example, that the eye sees and perceives over ten million colors and color shades, much more than can be produced digitally with color systems such as RGB, CMYK or NCS. I have a real wonder about this ", she says.
WHERE INNER AND OUTER WORLDS MEET
Yttredal's paintings, drawings, and prints show civilization in ruins, sublime landscapes and strange animals and plants. The pictures are probably not best explained as utopia or dystopia, but perhaps as dreams or memories - precisely because they are rooted in a very real human experience.
Art becomes a focused encounter between inner and outer worlds there emotions and facts, the fleeting and the fixed, tell a story together.
“It`s like I have several heads. When I open the door to my studio is like I enter my inner world which I recognize. While out there in the world I use a different side of myself. Out there I meet many different people, I follow the news and read to get update. I'm very curious out there, but I go deep inside when I paint », she says.
One of the stories Yttredal tells is from a trip to New York in 2015 in connection with one solo exhibition she had in Manhattan, in the Artifact Gallery. Then she stopped by Ground Zero, the memorial site after the attack on the World Trade Center on September 11, 2001. She remembers the experience of reading names and looking down the hole after something that is no longer there - an incomprehensible grief.
"Next to the monument was something else that touched me in a different way, a pear tree which has been patched up and saved from disaster. Slowly but surely it has been healed. Today there is a huge tree out there, in full bloom at springtime, a really great sight. I thought then, when so many people were dead, how could anyone think of taking care of one little tree? This is what touches me, the small and vulnerable but still strong. If the Ground Zero monument is a symbol of death, then this tree is a symbol of life ", she says.
In the work “Nature`s Way” (2019), a version of the tree, known as the Survivor Tree, reappears. Here is the small tree in the middle of an urban landscape that is swallowed up by nature. The tree is lit up by a dim ray of sunshine that finds its way down to the ground despite tall buildings. The work is one of Yttredal's height paintings, a vertical format that she worked on at the end of 2019, just before the corona pandemic hit in full. In another photo from the same series, “Pathfinder” (2019), she has painted a human on its way into a cave. When she afterwards reflects upon the works and the difficult time that was to come, it becomes clear for her that she had experienced a kind of strong intuition.
"I can not explain why I painted the person like that in “Pathfinder”, with full equipment and toolbox, as dressed for something special, an expedition or a certain journey where one is going through some trials. Through water and some small bridges. I did not quite know where the person was going, but it was quite clear for me that one had to go through this to get to a kind of threshold or a portal to something new. A new reality, a new world or something like that.», recalls Yttredal.
THE UNDERSTANDABLE AS A PORTAL
Yttredal says that it is the search for the right mood and expression in each new theme and project which is the main driving force behind her art.
"Once I ended up in a paraglider alone without having done it before, to get to the bottom of the feeling og flying. Another time I descended 30 meters into a cave to study thousands of years ancient cave paintings in search of archaeological riddles. I like to stretch and use my knowledges from my classical art education together with new technology and new materials », she says.
As a result, her art is not limited to two-dimensional works, but she creates also three-dimensional paintings, lighting sculptures, installations and site-specific projects. Et example is a five meter high interactive lighting sculpture, Seahorse (2017), which rises above the sea at Slemmestad pier. Here she applied the technique of iridescent paint layer upon layer, in combination with integrated LED light which she programmed with a wide range of lighting scenarios.
"When a project is completed, I envision something new I want to try out. I paint layers on layers, mixing media like an alchemist. For me, color has its own life, its own dimension. Sometimes I painted until it got dark and could still feel the weight of the color and temperature".
To explore the interplay between color, light and space and achieve a different type of perspective in images than the conventional central perspective, Yttredal began several decades ago to experiment with iridescent and transparent media. She was invited by the Golden Factory in New York State, the first in the world to produce new types of paints and media with special properties. This is how she developed her own painting technique with iridescent, interfering and transparent media on different surfaces, which interact with the light and change according to the surroundings. This technique also refers to medieval architectural works and the cathedrals stained glass.
The metallic glare that the paint gives creates alternations between cold and heat tones, complementary color contrasts, and plays on the idea of the changeable in nature and in human life. The result is a shining glow, which gives an atmosphere and a sense of space you can touch. It is especially evident in a series of paintings of bewildered animals. In the work “Where am I?” (2020) the image of a polar bear in a jungle is evoked through light and color. It is a texture in the air, like a thin mist through which the sun shines. The effect gives a dreamlike feeling to the otherwise figurative and realistic expression. It may remind a cinematic tradition where the use of water is linked to the subconscious, something we often find again with the Russian filmmaker Andrei Tarkovsky or in later science fiction films as Ridley Scott's Blade Runner (1982).
If we follow this thread, there is another work in Yttredal's impressive register that stands out. In the work entitled “At this moment” (2018) we see water, maybe a river or a canal, with flowers and leaves that both hang just above and float on the water surface. There is something hypnotic about this work, which plays with dimensions and perspective at the same time as it is completely figurative. The water becomes like a thinking machine - as one finds the way into the picture, at the same time, something seeps into the fluid in our own bodies, where memories and dreams reside. If we dream away a little more, some glare is revealed on the surface. Et window? What does a window do near the seemingly distant natural landscape? This triggers a wonder in the viewer which is undoubtedly transferred from the artist's brush. In an optical dynamic, the gaze is drawn behind and beyond the surface. This activates more volatile processes such as associations and memories.
"Going into how we feel and think about things, I think is very interesting because you do not fully grasp it, you know nothing. I examine connections between colors and emotions and all these incomprehensible things, not just as something one vaguely dreams of, but as something real ", says the artist.
The incomprehensible is not something Yttredal shuns in art, but on the contrary there is a threshold, a portal for the senses. Her interdisciplinary efforts show a focused willingness to move through inner and outer landscapes, and pick up as much knowledge as possible along the way. Here we are reminded that knowledge is not reserved for the intellect, or the head, but the whole body with its physical and volatile dimensions.
Et språk for det sanselige
Skrevet av Tiril Flom
UNDRINGER SOM UTGANGSPUNKT
For Calina Pandele Yttredal er kunsten en måte å navigere seg gjennom verden på. Som kunstner har Yttredal blant annet skolering fra Statens Kunstakademi, Oslo og Kunstakademiet i Bucuresti, Romania, men å tegne og male er noe hun har gjort siden hun var ung.
«Som femåring kunne jeg sitte lenge og studere krypdyr på bakken. Jeg var så fascinert av hvordan de beveget seg, av de iriserende fargeskiftningene på deres kropper, og av den lysende effekten som noen organismer har i mørket. Senere leste jeg om den oppsiktsvekkende egenskapen hos lysbiller som sender ut et eget produsert, intenst gulgrønt lys. Fenomenet kalles bioluminescens og finnes også hos andre organismer som fisk, snegler, bakterier, sopp og noen insekter. Og desto mer fascinerende var det å lese at søramerikanske indianere brukte lysbiller som levende lys på sine nattlige ferder. De hadde billene i små bur og matet dem med sukkerrør. I gammel tid ble sankthansormer benyttet på samme måte i Europa. Jeg skapte veldig tidlig en indre verden rundt dette og jeg husker at jeg ofte sto opp midt på natta for å tegne og male det jeg drømte. Jeg var heldig at foreldrene mine forstod mitt behov og la ut ark for meg slik at jeg kunne utfolde meg,» sier Yttredal i et intervju på hennes atelier.
Denne undringen ligger fremdeles i basen for hennes kunstnerskap. Hun dyrker den videre gjennom vitenskapen og skrivingen. Som forfatter har hun blant annet gitt ut læreboken Lys – farge, design, og kommunikasjon (2012), der hun tar for seg ulike problemstillinger knyttet til farge og lys i samspill.
«Jeg syns det er så fascinerende, for eksempel, at øyet ser og oppfatter over ti millioner farger og fargenyanser, altså mye mer enn man kan fremstille digitalt med fargesystemer som RGB, CMYK eller NCS. Dette har jeg sann undring over,» sier hun.
DER INDRE OG YTRE VERDENER MØTES
Yttredals malerier, tegninger, og trykk viser sivilisasjon i ruiner, sublime landskap og merkverdige dyr og planter. Bildene er nok ikke best forklart som utopi eller dystopi, men kanskje som drømmer eller minner – nettopp fordi de er forankret i en svært ekte menneskelig opplevelse. Kunsten blir et fokusert møte mellom indre og ytre verdener der følelser og fakta, det flyktige og det faste, forteller en historie sammen.
«Jeg har på en måte flere hoder. Et er her i min indre verden som jeg kjenner igjen og går inn i når jeg åpner døra til mitt atelier. Mens der ute i verden bruker jeg en annen side av meg selv. Der ute møter jeg mange ulike mennesker, jeg følger med på nyheter og leser for å føle meg à jour. Jeg er veldig nysgjerrig der ute, men jeg går ned i dypet når jeg maler,» sier hun.
En av historiene Yttredal forteller er fra en tur til New York i 2015 i forbindelse med en separatutstilling hun hadde på Manhattan, i Artifact Gallery. Da dro hun innom Ground Zero, minnestedet etter angrepet mot World Trade Center den 11 september 2001. Hun minnes opplevelsen av å lese navn og se ned i hullet fra noe som ikke er der lenger – en ubegripelig sorg.
«Ved siden av monumentet var noe som rørte meg på en annen måte, et pæretre som har blitt lappet sammen og reddet fra katastrofen. Sakte med sikkert har det blitt helbredet, og i dag er det et enorm tre der ute. Det var i full blomst da jeg var der og et flott syn. Jeg tenkte, når så mange mennesker var døde, hvordan kunne noen tenke på å ta vare på et lite tre? Det er dette som rører meg, det lille og sårbare. Hvis Ground Zero-monumentet er et symbol på død så er dette treet et symbol på liv,» forteller hun.
I verket Naturens vei (2019) dukker en versjon av treet, kjent som Survivor Tree, opp igjen. Her står det lille treet midt i et urbant landskap som blir slukt opp av naturen. Treet er lyst opp av en dunkel solstråle som finner veien ned til bakken til tross for høye bygninger. Verket er et av Yttredals høydemalerier, et vertikalt format som hun jobbet med på slutten av 2019, like før koronapandemien traff for fullt. I et annet bilde fra samme serie, Stifinner (2019), har hun malt en person på vei inn i en grotte. Når hun i etterkant reflekterer over verkene og den vanskelige tiden som skulle komme, blir det straks tydelig at det handlet om en slags fornemmelse.
«Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg malte personen sånn i Stifinner, med fullt utstyr og verktøykasse, som kledd for noe spesielt, en ekspedisjon eller en viss reise der man skal gjennom noen prøvelser. Gjennom vann og noen små broer. Jeg visste ikke helt hvor personen skulle, men det var helt klart at man måtte gjennom dette for å komme til en slags terskel eller en portal mot noe nytt. En ny virkelighet, en ny verden eller noe sånt. Det fikk jeg veldig sterkt følelsen av,» minnes Yttredal.
DET UBEGRIPELIGE SOM PORTAL
Yttredal forteller at det er jakten på riktig stemning og uttrykk i hvert nytt tema og prosjekt som er hoveddrivkraften bak kunsten.
«En gang havnet jeg i paraglider alene uten å ha gjort det før, for å gå til bunns i tema flukt. En annen gang firte jeg meg ned 30 meter i en grotte for å undersøke flere tusen år gamle hulemalerier på jakt etter arkeologiske gåter. Jeg liker å strekke meg og bruke mine kunnskaper fra min klassiske kunstopplæring sammen med ny teknologi og nye materialer,» forteller hun.
Som resultat er ikke kunstnerskapet hennes begrenset til todimensjonale verk, hun lager også tredimensjonale malerier, lysskulpturer, installasjoner og stedsspesifikke prosjekter. Et eksempel er en fem meter høy interaktiv lysskulptur, Sjøhest (2017), som stiger opp av havet ved Slemmestad brygge. Her anvendte hun teknikken med iriserende maling lag på lag, i kombinasjon med integrert LED-lys programmert til utallige lysscenarieoer.
«Når et prosjekt er avsluttet ser jeg for meg noe nytt jeg ønsker å prøve ut. Jeg maler lag på lag, blander medier som en alkymist. For meg har fargen et eget liv, en egen dimensjon. Noen ganger har jeg malt til det ble mørkt og kunne allikevel kjenne fargens tyngde og temperatur.»
For å utforske samspillet mellom farge, lys og rom og oppnå en annen type perspektiv i bildene enn det konvensjonelle sentralperspektivet, begynte Yttredal for flere tiår tilbake å eksperimentere med iriserende og transparente medier. Hun ble invitert av Golden-fabrikken i New York State, den første i verden til å produsere nye typer maling og medier med spesielle egenskaper. Slik utviklet hun en egen maleteknikk med iriserende, interfererende og transparente medier på ulike underlag, som samspiller med og skifter i forhold til lyset i omgivelsene. Denne teknikken refererer også til middelalderens arkitektonikse verk og katedralenes glassmalerier.
Det metalliske gjenskinnet som malingen gir lager vekslinger mellom kalde og varme toner, komplementære fargekontraster, og spiller på idéen om taktil luftfuktighet og det foranderlige i naturen og i menneskets liv. Resultatet er en skinnende glød, som gir en stemning og en romfølelse til å ta på. Den kommer særlig til syne i en serie malerier med forvillede dyr. I verket Hvor er jeg? (2020) blir bildet av en isbjørn i en jungel manet frem av lys og farge. Det er en tekstur i lufta, som en tynn tåke der solen stråler gjennom. Effekten gir en drømmeaktig følelse til det ellers figurative og realistiske uttrykket. Det kan minne om en filmatisk tradisjon der bruken av vann knyttes til underbevisstheten, noe vi ofte finner igjen hos den russiske filmskaperen Andrej Tarkovsky eller i senere science fiction-filmer som Ridley Scotts Blade Runner (1982).
Følger vi denne tråden er det et annet verk i Yttredals imponerende register som skiller seg ut. I bildet med tittel I dette øyeblikk (2018) ser vi vann, kanskje en elv eller en kanal, med blomster og blader som både henger like ovenfor og flyter på vannoverflaten. Det er noe hypnotisk ved dette verket, som leker med dimensjoner og perspektiv samtidig som det er fullstendig figurativt. Vannet blir som en tankemaskin – idet man finner veien inn i bildet siver det samtidig noe inn i det flytende i våre egne kropper, der minner og drømmer holder til. Drømmer vi oss bort enda litt til, avsløres noe gjenskinn i overflaten. Et vindu? Hva gjør et vindu i nærheten av det tilsynelatende fjerne naturlandskapet? Slik settes det i gang en undring hos betrakteren som utvilsomt er overført fra kunstnerens pensel. I en optisk dynamikk, blir blikket trukket bakenfor og forbi overflaten. Dette aktiverer mer flyktige prosesser som assosiasjon og minner.
«Det å gå inn i psykologien, hvordan vi føler og tenker over ting, det synes jeg er veldig interessant fordi man ikke har helt grep på det, man vet ingenting. Jeg undersøker koblinger mellom farger og følelser og alle disse ubegripelige tingene, ikke bare som noe man vagt drømmer om men som noe reelt,» forteller kunstneren.
Det ubegripelige er ikke noe Yttredal skyr unna i kunsten, men tvert imot er det en terskel, en portal for sansningen. Hennes tverrfaglige innsats viser en fokusert vilje til å bevege seg gjennom indre og ytre landskap, og plukke opp så mye kunnskap som mulig på veien. Her minnes vi om at kunnskap ikke er forbeholdt intellektet, eller hodet, men hele kroppen med dens fysiske og flyktige dimensjoner.